Flere års "byggverk", så kollapset det

Stein for stein, dag ut og dag inn… og ofte hele døgnet. nøye plassert og godt festet for å holde livet ut. Et «byggverk» av blod svette og tårer og ikke minst selvbilde. Motivasjonen var enkel, noe må gjøres og livet er for kort til å kaste vekk på en haug med stein uten noen form for struktur eller fast ankring i hverdagen.

Uansett hvor mange her i verden som føler seg utenfor, nedfor eller som at man har hele verden imot seg er det ofte kun en ting vi klarer å tenke… «JEG ER HELT ALENE, DET ER BARE JEG SOM ER MISSLYKKET, HVORFOR KAN INGEN FORSTÅ MEG?».

Det er ofte lettere for de som står på utsiden å forstå, selv om vi som er der har skylappene godt plassert og ser kun den haugen med stein vi skulle ha ryddet opp i, og vi har sett på den i mange år.

«en dag skal jeg bygge alle de steinene til et flott og solid byggverk jeg kan nyte og hvile meg på resten av livet..» Så når kommer den dagen?

Vel, dagen kom og med målrett tankegang og motivasjon ble den første steinen lagt, og gjennom år med bygging i «all slags vær» sto det der, endelig… «WOW», «tenk at jeg har gjort dette?». Trolig det fineste verket noen sinne. Hver dag våkner man med et smil og en stolthet over at man endelig har klart å gjøre de man aldri trodde var mulig. Trolig det største i verden.

SÅ FALT MUREN

Det tok år etter år å bygge, koronapandemien kom og kun dager på å falle sammen. Før jeg viste ordet av det sto jeg der med tårer i øynene å skuet ut over den samme steinhaugen jeg for flere år siden gikk rundt å så på med stor frustrasjon og redsel. Livsgleden forsvant, hverdagen visnet vekk, ensomheten kom krypende, bankkontoen ble bare røde tall, regningene hopet seg og magen begynte å romle… konstant.

«Hva gjør jeg nå?» Et livsverk var lagt i grus og ruiner. Og nå skal alt bygges på nytt og bare på noen måneder? Hvordan skal de gå an? Går det an? Skal jeg bare la det ligge? Gi opp? Vente til snøen kommer slik at jeg slipper å se de? «Trenger jeg egentlig de steinene?» «Kan jeg ikke bare låse døren å dra for gardinene å satse på at i morgen så er de vekke?»

3 ÅR PÅ 3 UKER

Er de mulig? Å oppnå på 3-4 uker det man brukte år på? Vel, mine uker er allerede gått og de ligger fortsatt en haug med stein flyende rundt. MEN, det er langt færre av de. De fleste har på rekordtid fått sin glansplass i byggverket og flere kommer opp for hver dag. Å klare å gjøre så mye arbeid på nytt er helt umulig på så kort tid, men det fine med livet er at man lever og lærer fra alt man gjør, alt man har opplevd og på den måten selekterer man vekk grove feil og uriktige valg.

JEG ER LANGT FRA PERFEKT

Skulle ønske jeg kunne skrive 3 år på 3 uker… null problem. Men det kan jeg ikke. Jeg er ikke superman, hulk eller lynet. Jeg klarer ikke utføre underverk. Og ikke kan jeg overlate jobben til noen andre heller, eller finne noen å skylde på. For eksempel steinene, eller været….

HVERDAGSMAGI

Det jeg derimot klarer bedre nå en før, er å ta meg to minutter å si til meg selv «Roger, hvis du bare tar en stein i gangen og fester den litt bedre en sist så gjør det ingen ting om de tar litt lengre tid» «Ingen vil tro mindre om deg eller forlange mere av deg av den grunn». «Bruk tiden etter ditt tempo, å selv om mye av tiden ikke er like lys så har du lyspunkt i hverdagen som legger de dårlige tingene i skyggen». Jeg kaller det hverdagsmagi, de små tingene i hverdagen som gjør de dårlige stundene verd det.

«Så jeg er her, selv om du ikke ser meg like ofte eller hører like ofte fra meg…»

Men da kunne jeg ikke gjort det jeg gjør, eller hjulpet de menneskene jeg hjelper til å få hverdagen sin tilbake eller å få den litt bedre. Så sånn sett blir jeg aldri den steinen men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg hver dag kan bruke noen minutter på å drømme at jeg er den, for å hente inn energi til resten av dagen :).