REISEN TIL HELVETE, OG TILBAKE

Over natten snudde alt, og tilbake til helvete var farlig nært....

Det har krevet blod,svette og tårer. Veien har vært lang og det har kostet dyrt. Flere år i kamp med meg selv om at en dag blir det min tur. Ingen bekymringer, mat i kjøleskapet og å kunne fungere normalt. Som nevnt i historien min som finnes på disse sidene har reisen vært lang, utfordrende og rett og slett av og til et helvete.

MEN!! Jeg kom meg opp, opp fra grusen, vekk fra alkoholen, vekk fra tanken om å slutte å leve, livet begynte å fungere normalt, jobben min ble mer og mer verdifull, økonominen begynte å normalisere seg, jeg kom i form, begynte å komme meg ut fra huset igjen og endelig var hverdagen der jeg ville ha den. Fullbooket uker med over 30 PT timer i uken, noe jeg var utrolig stolt over... tenk at SÅ mange trenger min hjelp... tenk at jeg for lov å gi andre mennesker hverdagen og livet tilbake. Tenk at all dritten jeg har opplevd endelig kan brukes til noe positivt, å motivere andre, hjelpe mennesker å ta riktige valg. Jeg får tårer i øynene av tanken.

OG SÅ SKJEDDE DET!!! Hverdagsrutiner, matrutiner, treningsrutiner, hunden, menneskene.... falt av...

Nesten over natten snudde hele mitt verk rundt som lyn fra klar himmel... Pandemien var et faktum. I første tiden føltes det ganske greit. "Jaja, det varer vel ikke lenge så jeg trenger ikke bekymre meg. Jeg kjører på å gjør det beste ut av situasjonen". Men tiden gikk og etter hverte kjente jeg kjellerdøren kom nærmere og nærmere, veien til helvete pustet meg i nakken, regningene hopet seg opp, forfalte regninger ble dyrere og dyrere. Hver dag ble plutselig en kjemeutfordring, på tross av at jeg faktisk i denne tiden også klarte å holde motet oppe, bygge treningspark, hjelpe mennesker via sosiale media og fortsatt være en motivator var det bare en liten del av en hel dag...

Men som i innledingen, selv om man har gode dager finnes også de dårlige. Disse dagene gikk fra å være gode og dårlige dager til timer. Og en kjempeutfordring var ADHD og medisin som jeg er avhengig av for å fungere. Den hadde jeg brukt lang tid på for å finne den optimale mengden tilpasset min hverdag med lange arbeidsdager, studie og andre rutiner jeg hadde klart å sette i system.

Allerede fra dag 1 begynte medisinen å gjøre utslag på hverdagen. HVA GJØR JEG NÅ??? hvis ikke den fungere slik jeg var vant til??

Bak enhver solskinnshistorie ligger mørket å ulmer...

Vi er alle fantastisk flinke til å dele rundt oss på sosiale media om hvor fint og flott vi har det, hvor mye vi trener, de flotte barna våre... folk vet hva du skal spise til middag allerede før du har smakt en bit av den. men av erfaring også inkludert meg selv ligger det ofte mye mørke skyer bak store smil.

Er det en ting jeg har lært, at deler man sine litt vanskelige sider også, er veien til å få støtte kortere, veien til å bli forstått er kortere, veien til å skjønne andre er kortere... Og veien til nye dårlige tanker og  opplevelser blir LENGRE og lengre :)

Hver eneste dag de to siste månedene av denne permiteringen kan jeg med hånden på hjertet si at de på mange måter har vært de værste dagene jeg kan huske å ha hatt, tidigere år med angst og depresjon var ikke sammenlignbart. Heldig vis var periodene nå kortere (timer her og der hver dag) og ikke langvarig og konstant. Men når de periodene har vært her de timene hver dag... det gikk ikke en eneste dag hvor jeg ikke tenkte... "burde jeg dra på polet?", "burde jeg pakke sekken å komme meg langt unna?" "Var livet egentlig verd noe?" Var jeg virkelig på så kort tid havnet tilbake til helvete?  I mitt hode, ja uten tvil.

Heldig vis, de gode timene hver dag var ekstremt gode. Jeg fikke bygget meg treningspark, jeg fikk trent, følge matplanen min... på tross av at den ble noe redusert da matpenger plutselig ble et problem, jeg fikk mere tid til å bli ferdig med ting jeg skulle ha gjort lenge. Men alt det ble helt ubetydelig når plutseig mørket kommer midt på lyse dagen, sommerfuglene i magen blir til edderkopper, lykkerusen i hodet blir til vepsebol...

SÅ tenker alle... huff... jaja, bra det er bare en dag igjen så er det tilbake til hverdagen... men er det så enkelt? å bygge opp igjen det man føler man har prøvd på før, er overgangen fra ingen ting til ALT like brutal som fra ALT til ingen ting? Panikk oppstår ofte i en slik setting og veien tilbake kan bli voldsom for mange. Å glede seg til å komme tilbake endres til å grue seg... å ha fullbooket dager går fra å føle seg vedifull til å føle seg hjelpesløs.

Og hva med medisinen? jeg sliter fortsatt med å finne den riktige kombinasjonen til å overlever hveradgen jeg har nå. Vil mengden jeg brukte før perititering fingere igjen som den gjorde? vel, alt dette er det bare en måte å finne ut på.

Det eneste jeg vet, er at i morgen mandag 15 juni er jeg tilbake på jobb og får endelig møte flotte kollegaer og ikke minst mine fantastiske, flotte og hærlige kunder som har vært min største motivasjon til å komme helberget gjennom dette. Så i denne perioden har faktisk mine kunder vært til min hjelp og ikke omvendt. NÅ blir det godt å komme seg tilbake å gjengjelde hjelpen og ennå litt til!

Hvordan kommer jeg meg tilbake? vel, jeg vet en ting og det er at etter en hver nedtur kommer en stor opptur.

Og jeg har klart det før og hjulpet mange til å klare det så jeg føler jeg er i mine egne trygge hender:)

Så nå kommer jeg :)

som overskriften sier... til hælvete å tilbake.... så sier jeg:

Straks tilbake så sees vi ::)