to døgn med hjerteflimmer og komplikasjoner

Det skulle bli en helt vanlig søndag, kanskje en ekstra bra søndag. Med god mat, en flott tur hjem fra NM i Fitness og tilbake til hverdag og jobb på mandag. Men der stoppet det..

Jeg skrev i et tidligere innlegg om «turen til helvete og tilbake», om permisjonstiden under covid-19, tilbakefallene, den brå overgangen tilbake til fullbooket arbeidsdager og mye bekymringer både om hverdagen og økonomien.

Turen tilbake fra «helvete» viste seg å være lengere en jeg selv ville innse. Høyt tempo, mange baller i luften og lange dager for å klare å komme tilbake i rute skulle etter hvert vise seg å sette preg på kroppen. Og ikke nok med det, jeg hadde også lovet meg selv å i år gjennomføre det målet jeg satte for 3 år siden om å delta i den siste av tre Fitness konkurranser jeg den gangen hadde som mål.

Vel, timingen kunne ikke blitt verre. Jeg meldte meg på, og innså jeg hadde bare 8 uker på å komme i den formen jeg normalt bruker 3-4 måneder på. Og dette midt oppi alt det andre kaoset, lange arbeidsdagene og bekymringene.

Vel, konkurransedagen kom og jeg følte jeg var i rute til å kunne stå stolt på scenen. Spenningen var til å ta og føle på og det ble lite søvn natt til lørdag og konkurransedag. Men dagen startet flott, jeg følte meg i kjempeform og var klart til å gjennomføre.

På grunn av smitteverns tiltak skulle denne dagen vare mye lengre en jeg hadde planlagt. Ventetid på 2-4 timer før scenen ble denne dagen 10-12 timer. Alene isolert på hotellet skulle jeg klare meg på egen hånd. Timene gikk, og mer og mer bommet jeg både på mat og veske. Det vil si jeg begynte å falle av og isteden for å prøve å time godt ble jeg glemsk og usikker og endte opp med å hverken spise eller drikke. Klokken 19 på kvelden var det klart for å gå på scenen. Kroppen skalv av utmattelse, å gjøre pushups og strikk trening for å få litt pump føltes ut som å løfte flere tonn, hodet svimlet og når jeg endelig kom meg på scenen sto kroppen bare å ristet. Jeg prøvde i alle fall å holde smilet på scenen men inni meg var det totalt kaos og eneste jeg tenkte på var å komme meg tilbake til hotellet å sove for så å la en ny dag komme hvor jeg kunne spise mat igjen og ikke minst komme meg tilbake til ADHD medisin som jeg hadde vært 10 dager uten, da denne type medisin regnes som doping hvis det hadde blitt kontroll.

Så startet helvete

Og jeg har ingen andre en meg selv å skylde på. Natt til søndag ble det lite søvn, maks et par timer til sammen på grunn av mye bråk på utsiden av hotellet. Men morgenen kom omsider jeg jeg så virkelig frem til frokost og medisin. Å så ble alt totalt krøll… med skylapper på øynene, helt i min egen utmattet verden gjorde jeg den store feilen jeg MEGET GODT viste på forhånd ikke måtte skje, og på tross av at jeg ofte advarer folk mot slike ting, jeg studerer og leser om trening, adhd, mat og medisiner nesten daglig…. Alike vel, så utmattet og sliten var jeg at jeg over hodet ikke klarte å tenke klart. Doserings esken med medisin var med meg, alle doser plassert under hver sin dag og jeg tok selvfølgelig de under «søndag». Det tok ikke lang tid før jeg plutselig tenkte… «FAEN ROGER, nå bommet du skikkelig»…. Og ja det gjorde jeg. Fordi under «søndag» som alle andre dager på boksen ligger min fulle daglige dose med medisin. En dose tilrettelagt for en full funksjonell dag med arbeid, trening, studie osv. Å der sto jeg, tom for energi, ekstremt lav fettprosent, ekstremt lite næring i kroppen og med et hode som ikke fungerte. Det tok ikke mer en 20 minutter før det sa PANG i hele kroppen. Hodet føltes som om den hadde full overtenning, det prikket i hele kroppen, og det startet å komme konstant hjerteflimmer. Jeg sto i speilet og kjeftet på meg selv, og eneste jeg kunne gjøre var på komme meg på toget hjem. Under hele togturen på 6 timer satt jeg med konstant hjerteflimmer, synsforstyrrelser og lys våken. Og det skulle jeg fortsatt være… fordi det tok nesten 24 timer før kroppen begynte å lande igjen og da landet den skikkelig. Fra full overtenning til total utmattelse og forvirring. Mandagen måtte jeg avlyse jobb og på tirsdag tvingte jeg meg til legen.

Legen sa egentlig ganske lite, jeg fortalte historien, alle problemene jeg hadde hatt, jeg fortale om reisen til helvete og tilbake, om konkurranser og om tabben som gav store medisinske komplikasjoner. Fordi legen satt bare å nikket bekreftende på alt og ristet på hodet der jeg ristet på hodet. Jeg trodde dette var relatert kun til oppkjøring til konkurranse men den var kunn prikke over ièn etter en lang og tøff periode etter permiteringen var over i juli.

Det var ingen tvil, legen beordret sykemelding og rett hjem å hvile. Og ikke minst stoppe medisinen noen dager for så å gjøre det riktige… Å TRAPPE OPP forsiktig…

Det positive med hele denne historien som mange av mine andre historier, er ikke bare det gamle ordtaket av «at man lærer av sine feil», men min filosofi er at ting jeg kan teoretisk kan jeg på en måte forsvare men ikke av hele mitt hjerte og kunnskap. Egenopplevelser derimot, er den største lærdommen som gir konkret svar og opplevelse på teorier. Selv om jeg viste alt dette i teorien fra før, vet jeg nå også hvordan det fungerer i virkeligheten. Og selv om det helt sikkert ikke fungerer eller virker inn slik på alle så vet jeg hvordan min type kropp reagerer. Fordi det som er viktig å poengtere er at dette er ikke sikkert skjer alle som gjør samme feil, og det er litt som trening og ellers. Vi responderer forskjellig, vi har individuelle opplevelser, våre egne gener og vår egen kropp.